Gustaf married Augusta ERIKSDTR on 20 Nov 1861. Augusta (daughter of Erik NILSSON and Maja BENGTSDTR) was born on 18 Sep 1840 in Hjerpås, Sverige; and died. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Ruth Østerud forteller om sin bestefar Wilhelm: Bestefar Wilhelm var av svensk avstamning. Han snakket endel svensk ennå mens barnebarnet Ruth husket ham. Han var forpakter på Bjølstad gård på Kråkerøy. Det var trolig som sådan han kom til Norge, og trolig også slik han traff sine to hustruer. Han mistet dem begge ganske tidlig og fikk et barn med hver, Karsten og Erik.
Ruth karakteriserer Wilhelm som en solid type, som gjorde et solid arbeide på gården. Han hadde trolig også ganske trygg og solid økonomi. Han bodde i forpakterboligen på gården. Ruth kan huske at de hver jul var på besøk hos bestefar, på 1. juledag. Da disket han opp med mye godt.
Wilhelm hadde i mange år en husholderske, som barna kalte for tante Ingeborg.
Ruth kan også huske at Wilhelm laget vin selv, og dette fikk familien smake når de var på besøk, også barna. Dette var svært gildt, om enn ganke uvanlig. Det var ikke vanlig å lage vin hjemme i de dager.
I 1935 brant driftsbygningen på Bjølstad ned til grunnen. Onde tunge påsto at det var omstreifere som hadde satt fyr på. Astri Hauge kan huske at hun og onkel Erik var engstelige når de skulle på låven, for det var ofte at det dukket opp omstreifere som hadde overnattet ulovlig i høyet.
Brannen gikk meget sterkt inn på Wilhelm. Han tok seg inn i huset under brannen bl.a. for å berge en sulky, men brant seg svært mye. Han holdt på å brenne inne.
Han var trolig opprinnelig fra Bråda kommune i Sverige, Diktareboden. Han gikk Säternes landbruksskole i 1891. Astri, hans barnebarn, har ennå bøker fra skoletiden til Wilhelm, bl.a. regnskapslære. Håndskriften til Wilhelm er utrolig vakker. Han kom trolig til Bjølstad like etter landbruksskolen, i 1892. Anna, som han senere ble gift med, var da kokke på gården.
På gården var han meget pirkete og nøyaktig. De hadde 5 hester og 23 kyr/kviger på gården, så det var åpenbart et storbruk. I tillegg til gårdsdriften påtok Wilhelm seg steinkjøring fra Langøya til Glombo brygge. Steinproduksjonen var stor på KrKråkeøy siste halvdel av 1800 tallet og langt ut på 1900 tallet. Det var sten til fortauskanter, stabbesteiner, sten til stenhuggere som laget monumenter o.l. Bl.a. var det planer om å bygge et stort monument over Hitler under krigen, og sten til sokkelen til denne ble hugget på Kråkerøy. Videre var det iskjøring fra dammene ved Bjølstad, foruten at de kjørte plogen over hele Kråkerøy. Da kjørte de med 2 og 3 hester, og da deltok selvsagt barn og barnebarn. Omkring 1942 ble snøplogen overtatt av en Julius Johansen på Kråkerøy som hadde anskaffet seg lastebil. Han var nabo til Bjølstad og en god venn av familien. Han og hans kone Olava er bl.a. nevnt som faddere for Wilhelms yngste sønn, Erik. Og Karsten, bror til Erik var født hjemme hos fam. Johansen.
Steintransporten og kjøring med snøplogen kan barnebarna huske meget godt. Den var ganske omfattende. Så de økonomiske forholdene til familien Gustavsen på Bjølstad var trolig over gjennomsnittet på Kråkerøy. Mange hadde det svært trangt. Astri kan huske familier der barna ikke kunne være ute samtidig da de hadde så få sko at de måtte dele på bruken.
Ellers deltok folket på Bjølstad i hagebruksutstillinger både på Kråkerøy og i Smålendene (Østfold). Astri har i sitt eie to diplomer fra slike utstillinger, samt et diplom fra Norges Vel. Dette har Wilhelm fått for lang og tro tjeneste, 43 år på Bjølstad i 1935. Det vil si at han trolig overtok, først som gårdsbestyrer og siden forpakter på Bjølstad i 1892. Han var da 26 år gammel.
Wilhelm hadde flere brødre, bl.a. Malkus, Karl og en som utvandret til USA. Han hadde endel kontakt med Malkus i Sverige. Bl.a. var Malkus fadder til Erik, Wilhelms yngste sønn.
Astri Hauge har et brev som Malkus skrev til Karsten Gustavsen. Her skriver han mye om landbruksutstillinger han deltar i, bl.a. i Lidkøping. På brevet oppgir han følgende som sin adresse i Sverige: Malkus Gustafsson, Box 84, Bjørnegården, Sverige. Brevet er datert 31.5.1946. Han skriver også at han begynner å bli gammel og at det haster hvis Karsten og barna skal komme dit på besøk.
Wilhelm, Karsten og trolig også Erik hadde tidligere vært i Sverige og besøkt Malkus som bodde på hjemgården til Wilhelm. Det kan virke som dette var en relativt stor gård.
Ragnar Gustavsen kan fortelle om Gustav, drengen på Gården og en mangfoldig og allestedsnærværende person. Gustav var litt drikkfeldig. Av og til kunne de finne ham ved båthuset nedenfor gården. Her lå han og sov, skjeggete og blå i ansiktet. Han var ikke noe vakkert syn.
Men en driftig og til dels pertentlig kar var Gustav allikevel, mellom "kulene". Han bodde i drengestua. Gustav var brorsønn av Wilhelm, muligens sønn av Malkus. Dette fikk ingen vite før til begravelsen til Wilhelm. Da fikk Ragnar fortalt om slektskapet mellom Gustav og Wilhelm.
Ellers kan Ragnar huske at Håkan og Ivar var dagarbeidere på Bjølstad, førstnevnte trolig svensk, og i slekt med Wilhelm eller Anna. Det var nemlig ganske vanlig å gi svenske slektninger fortrinnsrett på arbeide på gården, for den som hadde myndndighet til det. Bl.a av den grunn ble innvandringen fra Sverige ganske omfattende i denne tiden. Det viser også kirkebøker og folketellinger. I Østfold er det laget egne oversikter over personer som innvandret fra Sverige, noe jo Wilhelm og Anna selv hadde gjort.
Ragnar husker også at Wilhelm brukte hatten sin nesten bestandig, den hatten han har på seg på bildet. Ellers gikk han i en blårutete skjorte. Og så klokka til bestefar da. Den hadde Ragnar sett seg ut, og til konfirmasjonen fikk han klokke av bestefar. Lommeur med lenke.
En annen artig historie Ragnar forteller var om to glade lakser og kompiser. Sterkeskipperen og gamle Rikvoldsen. De hadde vært ute på vift en kveld og på hjemturen skulle de innom på Bjølstad for å skjenke gamle Gustavsen en dram. Dette var trolig i 1937 eller 38. Wilhelm var da omkring 70 år. Under dette besøket fant Rikvoldsen på at de skulle gå inn og hilse på kvinnen i huset. Drammen hadde vel gjort dem litt overmodige alle tre. Det fortelles at husholdersken på Bjølstad, tante Ingeborg, var en myndig dame som ikke slapp inn hvem som helst i det Wilhelmske hjem. Men de to kom seg inn, og for riktig å sette støkk i Ingeborg så hun skulle la dem i fred, beit sterkeskipperen seg fast i hjørnet på spisebordet og løftet det med vannrett plate etter munnen. Og et solid spisebord var det tillike. Sier historien.
Ingeborg ja, alle husker henne. Et myndig kvinnemenneske som styrte forpakterboligen med jernhånd. Når barna eller barnebarna kom inn sprang hun omkring med avispapir og la på gulvet å det ikke skulle bli skittent. Og Ragnar husker at han skulle bli med Wilhelm inn og spise en dag de hadde vært ute og jobbet. Da Ingeborg fikk se at Ragnar var med sa hun bare - "HØH - har du han der med deg". Ingeborg likte ikke barn, og fikk ingen barn selv.
Etter at det kom lastebiler på Kråkerøy var det smarting som skulle kjøre møkk med bilen. Han satte seg selvsagt fast på jordet. Smale lastebilhjul var ikke egnet for møkkakjøring. Men han fikk strevet seg løs og ga full fart for å komme seg utp utpå jordet. Forhjulene gikk nedi et spor og lastebilen bråstoppet. Og med nesten flytende last, lave lastekarmer, helt åpent styrhus og bråstopp kunne resultatet bare bli et. Førersetet fullt av kumøkk og sjåføren med møkk til livet. Ja det var i de dager på Kråkerøy. Forteller Ragnar. Som forøvrig har sin farfars hagle i sitt eie, en Husquarna, trolig fra 1900-1910. Våpennummeret på hagla er 105326.
Wilhelm fikk som gammel mann hjerneslag og ble liggende til sengs de siste årene. Han mistet taleevnen, men var ellers klar i hodet. Ruth husker at når hun var på besøk der så lå han på en divan på kjøkkenet om dagen. Da kommuniserte de var at hun snakket og han skrev det han ville si.
Han fikk to sønner med Anna. Erik, som igjen var Ruths far, var yngstemann. Begge sønnene hjalp sin far på gården, og Karsten overtok etterhvert som forpakter mens Erik kjøpte sin egen gård på Holme. Karsten var en dominerende type, snarsint og energisk, mens lillebror Erik var en stille, ettertenksom type. Han ble nok ganske dominert av sin storebror, og de gikk trolig ikke særlig godt sammen.
I 2003 fødte kona en datter som levde i 17 timer. Men både mor og datter døde like etter. Datteren ble døpt Astrid Emilie.



(Research):I flg. Astri Hauge er graqvstøtta til Vilhelm borte. En fjern slektning har overtatt gravstedet, heter trolig Arntsen


DA LÅVEN BRANT PÅ BJØLSTAD.

Som det er fortalt i Kråkerøy boka fra 1957 brant gammel-låven på Bjølstad ned midt på 1930-tallet. Her er journalistens historie om brannen i Smaalenenes Social-Demokrat 20/4-1935.
Helt til venstre i første bilde sees den gamle låven som ble rammet av brannen. I bilde 2 sees låvebrua på den ”nye” låven.
”De store uthusbygninger på Bjølstad gård, Kråkerøy, nedbrendt natt til torsdag. Fem hester og 21 kuer brendt inne på båsen. Ved godt arbeide fra Kråkerøy brandverns side lykkedes det at redde den gamle hovedbygning.
Som de fleste av våre lesere ganske sikkert vil ha hørt i radio eller på annen måte, er påskedagene innledet med en stor uthusbrand på Kråkerøy. Det var ladebygningen, fjøs og stall tilhørende Bjølstad gård på Kråkerøy, like ved elven, og skrå overfor Fredrikstad torv. Gården tilhørte enke efter avdøde godseier, tidligere ordfører Sørensen, Heldigvis lyktes det Kråkerøy brandvesen å redde den verdifulle hovedbygning.
Det er et gammelt hus med rike tradisjoner og omtalt allerede i det 18. århundrede. For øieblikket stod huset tomt med undtagelse av at gårdsgutten hadde sitt rum der. Enkefru Sørensen opholdt sig i påsken hos en datter i Oslo. Det var brandvakten i Valhallatårnet i Fredrikstad som opdaget branden kl. 3,15 om natten og de satte sig straks i forbindelse med brandstasjonen på Smertu, Kråkerøy.
Fra Valhalla så det i mørket og tåken ut som det brente et stede i Rødsbakken, men ved opringning viste dette sig å være feil. Imidlertid hadde en mann ved ferjestedet, like ved ved brandstedet, kastet sig i en av Hukens biler og fikk varslet i brandsirenen og samtidig gitt brandchefen beskjed om hvor det brente.
Som svar på sirenens ul gikk det bare et par minutter før brandvesenets folk var samlet på stasjonen og brandbilen med sprøiter kunde rykke ut. Allerede 4 minutter efter var man ved brandstedet og fikk den 45 hestekrefter sterke pumpe i stilling. Fra denne kan utlegges 3 slanger. Dessuten har Bjølstad-eiendommen egen brandpumpe, som er plasert nede ved elven.
Herfra blev utlagt 2 slanger, så man tilsammen kunde arbeide med hele 5 slanger. Ladebygningens tak stod da i flammer, men man rettet de fem slanger fra alle kanter inn i ilden og fikk den såpass dempet at der kunde spennes brandseil over hovedbygningens nordre endevegg. På denne måte fikk man reddet den store hovedbygning, som lå bare 4 meter fra den brennende ladebygning.
De utspente seil blev stadig overpøset med vann fra pumpen. Ladebygningen stod imidlertid ikke til å redde, og i løpet av en times tid var alt treverk nedbrent til grunnen. Akkurat når ilden opstod er ikke så godt å si, men det skal ha passert folk forbi på veien så sent som kl. 3 om natten uten å legge merke til noe.
Det verste ved denne, som ved de fleste uthusbrander, dessverre, var at det gikk ut over dyrene. Gårdsgutten våknet ikke før omtrent ved brandvesenets ankomst, og da var det for sent å redde dyrene. Og 5 hester og ikke mindre enn 21 kuer - hele besetningen - brente inne. Kuene i fjøset er imidlertid ikke brent.
Fjøset var nemlig muret, så ilden nådde ikke inn, men de er øiensynlig blitt kvalt av varmen og den inntrengende røkgass. De lå på siden i sine båser, da man endelig kunde komme inn i fjøset. Buken var svært opblåst, hvilket tyder på kvelning ved røk og gass. Forhåpentlig har de stakkars dyr fått en forholdsvis hurtig død. Stallen hvor de 5 hester stod var imidlertid av tre, så her var dyrene helt forkullet, da man kom til. Løse hestesko og hover tyder på en fortvilet kamp for å komme løs.
Forpakteren, W. Gustavsen, som bor i eget hus et stykke fra brandstedet, mener allikevel at han merket liv i den ene av hestene da han kom tilstede. Tiltrots for at dyrene var assurert, tar hr. Gustavsen sig svært nær av det passerte. Særlig hestene var verdifulle dyr, og av en rase som han visstnok for tiden er alene om i Østfold. Han hadde selv opdrettet dem, og med disse dyr utdør visstnok rasen i Østfold. Tapet er altså uerstattelig. Som sagt lyktes det å redde hovedbygningen og et par mindre hus, men ladebygningen er helt ødelagt.
Efter hvad vi erfarer er det meningen straks å gå igang med rydning av tomten og gjenopførelse av bygningen. Og eierens sønner, som har store gårder og er bosatt annetsteds i Østfold, var svært glad fordi det gamle familiehjem er reddet. Noe vannskade er der jo forøvet under slutningen, men så vidt vi forstår er skaden ikke særdeles stor.
Slukningsarbeidet pågikk helt til kl. 9 torsdag morgen og efterslukningsarbeidet enda lenger. Det ulmet nemlig i tomten hele dagen, og så sent som igår kveld røk det så smått. Under slutningen utførte Kråkerøy brandvesen et meget godt arbeide, og det skyldes dette iherdige arbeide at hovedbygningen overhodet kunde reddes.
Kråkerøy har bare en fast ansatt og lønnet mann i brandvesenet, nemlig hr. brandchef Karl Martiniussen. Resten består av et såkalt brandvern, fordelt over hele øya. Dette velges for 8 år ad gangen og de valgte har plikt til å møte, men får ingen godtgjørelse. De varsles bare av brandsirenen, men er alltid hurtig på pletten. I dette tilfelle var de som sagt ved brandstasjonen i nærheten av Smertu skole i løpet av et par minutter.
Hovedbygningens ytre vegger viser sig godt svidd efter påkjenningen og de fleste vindusruter er sprengt, men ellers er bygningen uskadt. I den nedbrente uthusbygning var det betydelige mengder av høi og halm, maskiner, vogner, sleder osv., som alt strøk med. Husene var assurert for ca. 90 000 kroner. Avling og redskaper var assurert for 19 000 kroner.
Ildens opkomst er fremdeles ukjent, men da den neppe skriver sig fra det elektriske anlegg, helder man til den opfatning at omstreifere må ha opholdt sig i uthusbygningen om natten og vært uforsiktig med ild.
Bjølstad gård eies som nevnt av fru Marie Sørensen, enke efter godseier Sørensen, men eiendommen forpaktes av W. Gustavsen. Efter hvad der senere oplyses anslår man den samlede skade ved branden til 40 000 kroner. Den samlede assuranse på de brente eller skadede bygninger samt redskaper og avling andrar til 150 000 kroner.”
Fotos: Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914 og Egil Andersen / Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1993.

Family/Spouse: Kjerstina. Kjerstina was born on 17 Feb 1824 in Rackeby, Skaraborg len, Sverige; and died. [Group Sheet] [Family Chart]

Wilhelm married Anna Kaisa ELIASDATTER on 21 Oct 1894 in Glemmen Krk.. Anna (daughter of Arrendator Elias MAGNUSSON GILLANE and Eva ANDREASDOTTER) was born on 19 May 1866 in Bjørkebrecke, Sanne, Båhuslen, Sverige.; died on 30 Apr 1902 in Bjølstad; was buried on 4 May 1902 in Glemmen Krk. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Fra gardshistorie i Råda kommune, Skaraborg omkr. 1950:
Postadr: Bjørnegården.
Areal: Totalt 27 har, derav 18 åker, 9 skog. Tax.-v. 20.300

Jordart: Grus- och lerjord. Skogsbest.: Bl. skog. Man.bygn. uppf. 1936, renov. o tillb. Dessutom finnes en mannbygn. av eldre datum. Ekonomibygn. uppførd 1927. 2 hästar, en unghäst. 7-8 kor, 2 ungdjur, 2 modersuggor, 2 gödsvin, 15 höns. Gården til slekten i arrende 1861 gjännom nuv. ägares fader. Sonen overtog arredet 1906 o. frikjöpte gården 1923.
Âg.:Malkus Gustafsson f. 1871. Son til Gustaf Andersson o.h.h. Augusta f. Eriksson. Gift 06 med Ann Sofia Törnberg f. 1880. Barn: Ingrid f. 11, Karin f. 14, Göstad f.15, Birgit f. 18, Lasse f. 22.

Malchus married Anna Sofia TÖRNBERG in 1906. Anna (daughter of Annas Father TÖRNBERG and Annas Mother) was born in 1880; and died. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Var dreng på Bjølstad, Fredriksstad mens Wilhelm forpaktet gården. Ordet var at Gustav var sønn av Wilhelm, iflg. Gøsta, sønn til Malkus. Wilhelm hadde et godt øye til Kjerstina, mor til Gustav. Hun forlot sønnen da han var 1 år gml.

Notes:

F.2.9.1895, døpt 13.10.1895.
Faddere ved dåpen gardsgutt Ole Kristiansen, sømand Johan Jørgensen, gardsgutt Klaus Normnan Nilsen, kone Elisabeth Jørgensen, kone Inger Kristiansen.
Forpaktet i mange år, delvis sammen med broren Erik, gården Bjølstad på Kråkerøy. (Den samme gården som slekta til Grynet Molvik kommer fra.)

Family/Spouse: Nilsine Emilie ARNTZEN. Nilsine (daughter of Arnt Edvart SYVERTSEN STEN and Bertea Karine Anette NILSEN) was born on 16 Sep 1902 in Hvaler, Dalsholmen på Vesterøy; was christened on 23 Nov 1902 in Spjerøy; died on 10 Feb 1958 in Kråkerøy. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Data: Født 24.3.1898, døpt 24.4.1898, død 19.1.1947.
Faddere ved dåpen var: Mek.arb. Julius Johansen, dagarbeider Ole Kristiansen, dagarbeider Maltus Gustafsen, kone Olava Johansen, pige Laura? Gustafsen?
Erik var døpt Gerhard til mellomnavn, men brukte hele livet Georg. Hvordan dette er oppstått kan man lure på, men det kan skyldes at presten har skrevet galt eller oppfattet galt navn.
Sønnen Kjell, som nå eier Holmegården, forteller om sin far: Pappa var født på Bjølstad. Bestefar var forpakter der, og pappa hjalp ham på gården når han ble gammel nok til det. Som barn hadde pappa poliomyelitt så han dro siden litt på det ene benet. Pappa var en rolig, tenksom mann, snill men ikke særlig utadvendt. Han var musikalsk og lærte seg å spille fiolin. Han var ofte rundt på Kråkerøy og spilte til dans om lørdagene.
Pappa var veldig "skikkelig". Han ble etterhvert en flink gardbruker.
Hvordan Erik og Maja møttes er ukjent, men Kjell kan fortelle at hans far var svært sjalu. Han spilte til dans i helgene, og da var også Kjells mor, Maja med. Hun elsket ¨å danse og var svært flink til å danse. Hun ertet Erik og danset med andre så han skulle bli sjalu. Det likte hun. Erik var typen som ville ha fred så han lagde vel ikke noe styr om det, men gad vite om det ikke stakk iblant.
Erik ble endel undervurdert, spesielt sammenliknet med sin storebror Karsten. Karsten var en litt snarsint, snakkeglad og dominerende type. Han og Erik gikk nok ikke så veldig godt sammen, og Erik skaffet seg derfor etterhvert sin egen gård i 1939. Det var gården Holme, der hans kone var oppvokst. Gården kjøpte han av odelsgutten, Birger.
Karsten ble igjen på Bjølstad som forpakter. Trolig gjorde ikke dette forholdet bedre, brødrene imellom - det at lillebror ble gårdeier og selvstendig mens Karsten ble igjen på Bjølstad. Men det var på ingen måte uvennskap eller ondt blod dem imellom.
Som ganske ung (Erik bløffet litt om sin alder) kom han i det militæret. Først på Trandum på befalsskolen for infanteriet, siden jegerkorpset og siden underoffiserskolen i Halden. Han var en meget godt likt offiser. Kjell traff for en tid tilbake en person som hadde kjent Erik da han var på underoffisersskolen, og vedk. karakteriserte Erik som en likandes kar som nøt stor respekt som offiser.
Erik var på nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet i 1940. Han var også med på kampene nordover mot Kongsvinger og Elverum etter som kongefamilien flyktet den vegen. I 1943 ble Erik tatt til fange og satt på Grini. Sammen med to andre kamerater greide han imidlertid å rømme fra Grini. Den ene av de to kameratene ble skutt og drept under denne flukten. Kjell har et foto av sin far på underoffisersskolen sammen med kameraten som ble skutt, men Kjell vet ikke vedkommendes navn.
Etter flukten kom Erik seg til Kråkerøy, og han oppholdt seg "på skogen", dvs. at han gjemte seg i nabolaget, i skogen og i uthus og liknende i bortimot 1 1/2 år, helt til fredsslutningen. I denne tiden bragte kona ham mat og andre nødvendige forsyninger. Dette skjedde uten at noen andre på gården visste noe om det.
Under krigen bodde det mellom 10 og 20 tyske soldater på gården på Holme. Det virker som ganske risikabelt det mamma foretok seg, forteller Kjell. Det var jo stor sjanse for at tyskerne ble mistenksomme og sporet opp hva hun drev med, men det skjedde heldigvis ikke.
Før krigen var Erik en samfunnsengasjert person, opptatt av sitt lokalsamfunn. Han var mangeårig medlem av kommunestyre og formannskap, noe som tyder på at han nøt betydelig respekt.
Ragnar husker en gang han og Karsten var på veg til Kirken på Kråkerøy, med hest og vogn. Det gikk i god fart og ved Rød løsnet splinten til draget. Ragnar ble sittende igjen i vogna mens Karsten forsatte fremover i full fart, hengende etter hesten i tømmene. Det gikk fremover mot kirkeporten og der stoppet det ikke opp før onkel Erik kom ut fra kirkeområdet og fikk stoppet hesten.
Trolig som følge av oppholdet utendørs i den siste tiden av krigen pådro Erik seg kreft. Han døde den 19. januar 1947. Han var da 48 år gammel.
Erik ble lagt på «lit de parade» på soveværelset etter at han var død. Døra til soveværelsetble låst så barna ikke skulle se sin far, men Aslaug forteller at hun kikket i nøkkelhullet og kunne da se ham ligge i senga.

Ruth har en litt annen historie om fangenskapet. Erik var på nøytralitetsvakt i 1940, og etter at tyskerne kom til Stavanger skulle alle norske soldater tas til fange og Erik sammen emd kamerater åtte rømme innover i landet med tyskerne etter seg. Det var trolig da at en kamerat ble skutt. Erik ble imidelrtid tatt til fange og satt da en tid som fange på Akershus festning.
Imidlertid fikk han "fri" for å komme hjem til våronna. Dette var mye om og men med reisetillatelser o.l. Bl.a. mener RTuth at "onkel Birger" var i Oslo for å få Kjell satt fri så han kunne komme hjem til våronna.

Ruth husker også at en tysker deserterte. Hun kan huske at en Østerrriker kom springende over jordet og ville inn i huset. men Erik var hjemme da og derfor fikk han ikke komme inn. Østerrikeren sprang derfor ned til Johan og Astrid for å få tilhold der. Men johan ringte da til politiet og derfor ble Østerrikeren fanget. Johan ble meget upopulær på Holme ved denne episoden.

Erik married Kristense Marie PEDERSEN on 3 Sep 1927 in Kråkerøy. Kristense (daughter of Nils Bernard PEDERSEN HOLME and Lovise Caroline OLSEN) was born on 29 Dec 1903 in Kallera, Kråkerøy.; was christened on 7 Feb 1904; died on 1 May 1994; was buried in Kråkerøy Krk.. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Levde i 17 timer, for tidlig født. Moren døde på fødeleiet.

Family/Spouse: Unknown. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Ruth GUSTAVSEN. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Se omtale av Ragnar Gustavsen i boka "Toyota til salgs", skrevet av Arne Glomdal, Cal trykk AS, utgitt i 2019. Boka innleder med: Historien om familien Gustavsen som har bragt Toyota til store høyder i Fredrikstad.

Ragnar er forøvrig en trivelig, utadvent Østfolding, lett å snakke med og som gjerne snakker selv. Han er nok mye lik sin far. Men svært ulik sitt søskenbarn Erik Gustavsen.

Family/Spouse: Gunvor Synnøve GUSTAVSEN. Gunvor was born on 23 Mar 1922 in Glemmen; died on 9 Feb 2016; was buried on 18 Feb 2016 in Gamle Glemmen krk. [Group Sheet] [Family Chart]

Family/Spouse: Arne Villiam HAUGE. Arne was born on 24 Apr 1923 in Kråkerøy; died on 19 OKT 2003 in Kråkerøy. [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Ruth er født på Kråkerøy 24. sept 1929. Bodde på Holme helt frem til hun traff Olav og bodde da en tid ulike steder i sørnorge.
Arbeidet på Janus fabrikker i mange år men de bodde på Espeland. Etter at hun ble enke svinget hun seg og ble svært aktiv i bedriftsidrettslag og pensjonistforening. Var bl.a. med og startet pensjonistforeningen på NorskTipping. Svært ungdommelig ikke minst i pensjonistalderen.Plagdes endel med sykdom, isjas og gikt.
Bosteder: Smertu, Holme, Trandum, Sandefjord, Kr.sand, Østli, Risebro, Espeland (2 steder), Oslo (3 steder) Hamar (4 steder)
Skadet ryggen og flyttet da over Stangebrua til Vika terrasse. Kjører bil att og frem til Fr.stad i sitt 82. år.
Forteller en historie fra krigstiden med portforbud. Hun og en venninne var på kino omkring 1943-44- på Røde Mølle. På hjemturen ble det sent og de kom seg ikke hjem til kl. 2100 da portforbudet trådte inn. Ble tilsnakket av politiet og mått møte på politistasjonen sammen med Maja dagen etter. Da var nok ikke ho mor særlig blid. De to jentene slapp unna med en advarsel.
Olav og Ruth møttes den 15.11.1945. Det står skrevet på innsiden av mors sangbok, hun har skrevet det selv. (Jfr bilde over)
Olav døde i 1979 så det ble mange år som enke på Hamar.
I januar 2015 falt Ruth på isen og ble skadd. Hun måtte flytte på Stange sykehjem der hun ble boende til sin død 9. mars 2015

Nils Eriks minnetale til sin mor:

MINNETALE

Mor var født 24. september 1928 på Kråkerøy ved Fredrikstad. Hun var den eldste av i alt 5 søsken som levde opp, og en bror som døde etter kort tid. Hun bodde hele sin barne og ungdomstid på Kråkerøy, først på Smertu mens bestefar var driver på Bjølstad, og siden på Holme etter at bestefar og mormor kjøpte Holmegården.
Barndommen og ungdomstiden var trygg og god, men kunne nok til tider være strevsom. Som eldste jente ble det tidlig å delta i gårds- og husarbeid. Det var slik i denne tiden. Men mor var en glad ungpike og populær blant venner og venninner. Og om man ser på ungdomsbilder av henne ser man en meget glad og vakker ung kvinne så det var vel rimelig.

Men allerede som 17 åring traff hun far og ble meget forelsket i ham. Vi har en sangbok der hun har håndskrevet romantiske sanger fra denne tiden, og på omslaget har hun selv skrevet. 15.11.1945 – I met O.Ø. And I love him very much. (Jeg har møtt Olav Østerud og jeg elsker ham svært meget) Det ble giftermål den 2. april i 1947 og allerede 6 måneder senere kom det første barnet og det er jeg. Den lille familien ble, med korte avbrudd, boende på Holme helt til kort etter at barn nr. 2, ho Lisbeth var født. Da flyttet alle sammen til Trandum der far tjenestegjorde i forsvaret. Etter noen år her startet en slitsom tid for mor. Far sluttet i forsvaret og flyttet noen år på forskjellige steder. Først i Bergen, siden til Oslo og endelig 4 ulike bosteder i Hamar. Far var ustabil og mye syk og økonomien skrantet mange ganger. Slik gikk det helt frem til 1979 da far falt om og døde av hjerteinfarkt.

Mor hadde vært vant til at far styrte familiens økonomi. Nå fikk hun alt ansvaret selv. Et ansvar hun skjøttet med glans. Hun kom seg på beina økonomisk og blomstret som aldri før disse første tiårene etter at hun ble enke. Hun var i full jobb på Norsk tipping til hun i 1996 ble pensjonist. Hun kastet seg ut i foreningslivet og ble etter hvert formann i pensjonistforeningen på Norsk tipping, ved siden av at hun drev en treningsgruppe i stavgang for pensjonister. Hun spilte også pensjonisthåndball og reiste omkring med tippelaget og spilte håndballkamper, både i Norge og i Sverige. Og hun var aktiv i frivillighetssentralen på Hamar, både som telefonvakt og som følgesvenn for eldre som trengte hjelp når de skulle ut en tur.

Men etter hvert skrantet helsa og hun flyttet til en lettstelt leilighet på Ottestad der hun tilbragte sine siste 14 år. I januar 2015 skulle hun en dag ut med søppel. Det var glatt men hun skulle jo, som hun brukte si, bare en snartur. Dette ble hennes siste tur på egenhånd. Hun falt og brakk ryggen og slo seg kraftig. Noe som endte med at hun fikk plass på sykehjemmet i Stange. Og tillat meg her å si et forsiktig Heldigvis. For hun fant seg snart tilrette på sykehjemmet. Hun ble trygg, følte at hun ble tatt godt vare på og ble svært glad i personalet, eller englene mine som hun kalte dem. Og sin vane tro forsøkte hun å gjøre litt nytte for seg på sykehjemmet i form av å spre humør. Hun elsket nemlig å gjøre de andre glade i form av små historier, rød klovnenese, enorme solbriller eller grufulle masker og parykker. Da var hun i sitt ess.

Vi bor jo langt borte både Lisbeth og jeg og fant på å kjøpe oss ei campingvogn og et spikertelt som ble plassert på en vakker plass i Brumunddal. Her har vi bodd mens vi har besøkt mor dette siste året en løsning mor var svært begeistret for og hun gledet seg veldig til hver gang vi skulle komme. Og sin siste jul tilbragte hun her i campingvogna, sammen med Lisbeth og Peter og Camilla og Celia.
Mor var svært glad i og stolt av barnebarna og oldebarnet sitt. Og når vi var på besøk hos henne måtte vi fortelle alt om hvordan det sto til med dem og hun satte stor pris på de besøkene hun fikk.

Utover senhøsten 2015 ble mor stadig svakere. Flere lungebetennelser tappet henne for krefter og den 9. april 2016 kl. 2330 døde hun. Stille og fredelig sluttet hun bare å puste og så var det slutt. Et liv var avsluttet og et helstøpt menneske gått over i historien. Hun er borte fra vårt åsyn, men vi vil bevare henne i våre hjerter og i vårt minne.

VI LYSER FRED OVER MORS MINNE.
Bilder fra begravelsen her

Ruth married Olav ØSTERUD on 2 Apr 1947 in Fredrikstad. Olav (son of Nils Ludvig Olsen ØSTERUD and Ragna Emilie PEDERSEN) was born on 13 Apr 1927 in Sandefjord; was christened in Sandar kirke; died on 14 Oct 1979 in Hamar; was cremated on 17 Nov 1979 in Hamar (Mai 2016 flyttet til Kråkerøy). [Group Sheet] [Family Chart]

Notes:

Kjell, eller Lillekjell som var hva de kalte ham senere levet bare kort tid (litt over en måned) og døde av kikhoste.
I kirkeboka over døde 1932 står det at Lillekjell døde pga. medfødt svakhet.

Notes:

Kjell vokste opp delvis på Smertu der de bodd mens pappa var forpakter på Bjølstad. Han flyttet til Holme i 1939 da pappa kjøpte gården av onkel Birger. Han jobbet selvsagt på gården under oppveksten. Spesielt etter at pappa ble tatt av tyskerne og måtte være hjemmefra det meste av krigstiden falt det mye arbeide på Kjell på gården. Onkel Ole var jo til stor hjelp for mamma, men barna måtte delta i stor grad.
Kjell ønsket egentlig å følge i sin fars fotspor og gå befalsskole, men det ble det ikke økonomi til. Rekruttskolen hadde han i Bergen, på Ulven i 1953. I den tiden var han en god skytter og ble bl.a. uttatt til å delta på landsskytterstevnet samme år. . Deretter bar det til Garden og Oslo og han har i alt 53 slottsvakter.
Kjell var et år på hvalfangst. Da var han bl.a. på Syd-Georgia. Men før dette var det selvsagt folkeskole og et år som lærling som elektriker. Det ble imidlertid en annen som fikk fortsette lærlingtiden og etterhvert ble elektriker. Så Kjell hoppet av og begynte i snekkerfaget. Han tok fagbrev i 1976 og senere bedriftslederskolen og mesterbrev i 1977. Han drev da eget snekkerlag frem til han hoppet av og tok pedagogikk i 1985. Så jobbet han som lærer i 8 år. 1995 - 98 var han vaktmester på Kirkeparken v.g.s. i Moss. 1998 gikk han av for aldersgrensen.
Kjell var en samfunnsengasjert mann. Foruten endel kommunale verv (Viltnemda, landbruksnemda og jordstyret) var han i mange år aktiv i spederbevegelsen og idretten på Kråkerøy. Som speider startet han 1947 og i dag er han gruppeleder for Kråkerøyspeiderne. I 15 år spilte han fotball på Trolldalen IF, og senere i 8 år dommer og 6 år som håndballdommer.
Forfatteren husker at barna elsket Kjell. Han var en spennende person og hadde tid til barna. Tid til en prat, en tur på traktoren og et godord innimellom. I dag tilbringer to av barnebarna, Rune og Stig, mesteparten av somrene sine på Holme.
Kjell husker godt tiden under krigen. Da bodde det tyskere på Holme og flere andre steder i nabolaget., og som guttunge var det spennende å finne på streker mot tyskerne. Bl.a. husker han en gang han sammen med Egil Svendsen og Egil Mortensen var på Kallera. Her var det tyske stillinger og lagret mye utstyr. De tre guttene åpnet kasser med ammunisjon, mat og verktøy som de kastet på havet. Mens de holdt på med det kom det en tysk patrulje og de måtte gjemme seg i snekka til Egil Svendsdsen. Det reddet dem fra å bli tatt. Men litt senere ble de med flere innkalt til avhør av gestapo på skolen. Det var en som hadde sladret på dem, så tyskerne fikk vite hva som var skjedd. Kjell var livredd for at hans foreldre skulle få vite om dette men det gikk merkelig nok bra. De fikk ingen andre reaksjoner enn en irettesettelse for det de hadde gjort.
Se bilder fra begravelsen her
Nils Erik Østerud I september 2001 reiste onkel Kjell og jeg til Sverige på "slektsferd". Vi bodde noen netter hos Per Erik og MajBritt og hadde det kjempekoselig. Om dagen kjørte vi til byen Skara på biblioteket der vi fikk mye hjelp med å finne vår svenske slekt. De viste oss også til gården Dikareboden der oldefar Wilhelm vokste opp. Jeg har bilder derfra. Jeg har også bilder av dokumenter fra samme gård som er undertegnet av far til oldefar Wilhelm.
Det viste seg at vi fant en gammel slektning i Skara, Gösta, som var tremenning av mor (Ruth) og søsknene hennes. Hans bestefar, Albin Gustafsson var bror av Wilhelm og den av mange søsken som hadde best kontakt med Wilhelm, også etter at Wilhelm flyttet til Norge. Men så forsvant kontakten og Gösta husker at bestefaren ofte undret seg på hvordan det hadde gått med slekten i Norge. Og så sier Gösta: «Och her e ni. Tjocka slekten. Det e som en saga» Han var svært glad for og rørt over å ha truffet slekta fra Norge. Vi ble sittende lenge hos ham og prate. Han hadde levd et godt liv men var enkemann og nesten blind. Så nå visste han ikke om han snart måtte på pleiehjem. Han hadde en datter som kom og kokte kaffe. Hun hadde forresten vært gift med en av bandmedlemmene til Vikingarna men var skilt.

Sendt fra min iPad

Kjell married Greta Viola ANDERSEN on 9 May 1953 in Kråkerøy. Greta (daughter of Truls Harald ANDERSEN and Anna Debora DANIELSEN) was born on 21 Nov 1935 in Kråkerøy; died on 28 Aug 2005 in Holme; was buried on 6 Sep 2005 in Kråkerøy Krk.. [Group Sheet] [Family Chart]

Aslaug married Jan Ottar ANDERSEN [Group Sheet] [Family Chart]

Berit married Tor Øystein JOHANSEN [Group Sheet] [Family Chart]

Helene married Tore OLSEN [Group Sheet] [Family Chart]